2014.01.29 Tapani Simojoki – Augsburg Confession Art 24b The Mass (om Messen, Del 2)

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

2014.01.29 Tapani Simojoki - Augsburg Confession art. 24b The Mass (om messen, del 2).mp3
Last nedLast ned talen
Dato2014.01.29
TittelArticle XXIV: The Mass, Part 2 (om messen, del 2)
Bibelsted1 Kor 14, 2
TemaUndervisning
Bok i Bibelen1 Korinterbrev
Type møteBibeltime
TalerTapani Simojoki
StedFareham, Hampshire, UK
ArrangørOur Saviour Lutheran Church - Evangelical Lutheran Church of England (ELCE)
År2014
Lengde1:31:34
Størrelse21.3 MiB
KommentarBibeltimer om Den augsburgske bekjennelsen (Confessio Augustana). Bible Study on The Augsburg Confession. Art. XXIV — Om messen. Med urette blir våre menigheter beskyldt for å avskaffe messen. Messen blir nemlig hos oss bibeholdt og forrettet med den største ærefrykt. Bibeholdt blir også omtrent alle sedvanlige kirkeskikker, med unntagelse av at man på noen steder mellom de latinske sanger bruker tyske, som er føyet til for å undervise folket. Ti kun til dette behøver man kirkeskikkene, å undervise de ukyndige. Og ikke bare Paulus (1 Kor 14, 2 f.) påbyr å bruke et språk i menigheten som folket forstår; men også ved menneskelig lov er dette forordnet. Folket venner sig til å bruke sakramentet i fellesskap, så mange som er skikket til det. Dette forøker også ærefrykten og andakten ved den offentlige gudstjenesten. Ingen får nemlig adgang, uten å være prøvet på forhånd. Menneskene blir også påminnet om sakramentets verdighet og rette bruk, og om hvor stor en trøst det bringer de engstede samvittigheter, for at de kan lære å sette sin lit til Gud og vente og begjære alt godt av ham. Denne gudsdyrkelsen behager Gud. En sådan bruk av sakramentet nærer det fromme sinnelag mot Gud. Derfor synes messen ikke å foregå med større andakt hos våre motstandere enn hos oss. Men sikkert er det at alle rettsindige menn lenge har ført alminnelig og overmåte sterk klage over at man på en skjendig måte har vanhelliget messen ved å forrette den for vinnings skyld. Ti det er ikke ukjent hvor vidt utbredt dette misbruket er i alle kirker, hva slags mennesker det er som holder messe bare for lønn eller betaling, og hvor mange som holder den stikk i strid med kirkelovenes forbud. Men Paulus truer alvorlig dem som behandler sakramentet uverdig, idet han sier (1 Kor 11, 27): «Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod.» Da derfor prestene hos oss er blitt påminnet om denne synden, er privatmessene opphørt hos oss, ettersom der nesten ikke blev holdt noen privat messe uten for vinnings skyld. Bispene har heller ikke vært uvitende om disse misbruk; og hvis de hadde rettet dem i tide, så ville der nu ha vært mindre av uenighet. I tidligere tider har de ved å late som ingen ting latt mange misgrep snike sig inn i kirken. Nu begynner de temmelig sent å klage over kirkens ulykkelige tilstander, mens dog denne uroen ikke har hatt noen annen foranledning enn just disse misbruk, som var så påtagelige at de ikke lenger kunne tåles. Svære stridigheter har reist sig om messen og om sakramentet. Måskje verden nu får straff for den langvarige vanhelligelsen av messene, som i så mange århundrer de har tålt i kirkene som både kunne og burde ha brakt en forbedring. Ti i de ti bud (2 Mos 20, 7) står der skrevet: «Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.» Men fra verdens begynnelse av synes ikke noen hellig innretning noensinne å være blitt slik misbrukt til vinning som messen. Hertil kom ennå en mening som øket antallet av privatmessene i det uendelige, nemlig at Kristus ved sin lidelse kun har gjort fyllest for arvesynden, og innstiftet messen, for at der i den skulle skje et offer for de daglige synder, både dødssyndene og de tilgivelige synder. Herav fremgikk den alminnelige mening, at messen er et verk som i kraft av selve gjerningens utførelse utsletter levendes og dødes synder. Her begynte man så å disputere om hvorvidt en messe som blev lest for flere, hadde like så stor verdi som en messe for hver enkelt. Denne striden har medført denne uendelige mengden av messer. Angående disse meningene har våre fremholdt at de avviker fra den hellige skrift og krenker den ære som tilkommer Kristi lidelse. Ti Kristi lidelse var et offer og en fyllestgjørelse ikke bare for arvesynden, men også for alle øvrige synder, som der står skrevet i Hebrearbrevet (10, 10): «Vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle.» Likeså (10, 14): «Ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne. Likeså lærer Skriften at vi blir rettferdiggjort for Gud ved troen på Kristus, når vi tror at våre synder blir oss forlatt for Kristi skyld. Dersom nu messen utsletter levendes og dødes synder i kraft av selve gjerningens utførelse, da oppnås rettferdiggjørelsen ved messens verk, og ikke ved troen. Men dette tåler ikke Skriften. Men Kristus byr å gjøre dette til minne om ham (Luk 22, 19). Og derfor er messen innstiftet, for at troen hos dem som bruker sakramentet, skal komme i hu hvilke velgjerninger den mottar ved Kristus, og reise og trøste den engstede samvittigheten. Ti det er å komme Kristus i hu, å minnes hans velgjerninger og erkjenne at de i sannhet blir oss til del. Og ikke er det nok å komme historien i hu; ti den kan også jøder og ugudelige minnes. Derfor skal messen holdes i den hensikten at sakramentet der kan bli meddelt dem som trenger trøst, som Ambrosius sier: «Fordi jeg alltid synder, må jeg alltid ta imot legedommen.» Men da messen er en slik meddelelse av sakramentet, bibeholdes hos oss en alminnelig messe på hver helligdag, og også på andre dager, hvis der er noen som vil bruke sakramentet, og da blir sakramentet meddelt dem som begjærer det. Denne skikken er da heller ikke ny i kirken. Ti de gamle før Gregor nevner ikke noe om privat messe; om den alminnelige messen taler de derimot ofte. Chrysostomus sier at presten daglig står for alteret og kaller noen til nattverden, men holder andre borte. Og av de gamle kirkelover fremgår det at en har forrettet messen, og av ham har de øvrige prester og diakoner mottatt Herrens legeme. Så lyder nemlig ordene i den nikenske kirkeloven: «Diakonene skal ifølge sin orden etter prestene motta den hellige nattverden av biskopen eller presten.» Og Paulus (1 Kor 11, 33) påbyr om nattverden at den ene skal vente på den annen, for at deltagelsen kan være felles. Da nu altså messen, som den brukes hos oss, ifølge Skriften og fedrene har kirkens eksempel på sin side, så går vi tillitsfullt ut fra at den ikke kan bli forkastet, især da de offentlige kirkeskikker for en stor del blir overholdt, i likhet med hva hittil var skikk og bruk. Bare antallet av messer er forskjellig; og på grunn av de store og åpenbare misbruk var det visselig gagnlig å begrense det. Før blev der nemlig ikke en gang i de tallrikeste menigheter holdt messe hver dag, hvilket «Historia tripartita» bevitner i 9de bok, 38te kap.: «Men i Aleksandria blir skriftene opplest hver onsdag og fredag, og lærerne forklarer dem, og alt blir overholdt, unntagen den høytidelige offerskikken.»

Tapani Simojoki
Vil du donere kr. 200,- til drift av talearkivet?
Bruk vår nettbaserte betalingsløsning eller gi direkte til konto 0539.54.08196

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.